Nye næringer
De nye næringene på sokkelen
Utvinning av havbunnsmineraler, CO2-lagring og havvind kan bli nye og lønnsomme næringer på sokkelen dersom de er kostnadseffektive og kan konkurrere med alternativene. De kan også styrke etablerte verdikjeder innen olje og gass.
I dette kapittelet:
Stortinget vedtok i 2019 lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen(63). Havbunnsmineralloven har som formål å bidra til en samfunnsøkonomisk forvaltning av mineralressursene(64).
Loven fastsetter betingelser og rammer for blant annet tildeling av undersøkelses- og utvinningstillatelser av mineraler, der rammeverket er basert på et prinsipp om statlig styring av og kontroll med naturressursene gjennom et konsesjonssystem.
Sokkeldirektoratet er Energidepartementets fagetat for havbunnsmineraler. Direktoratet har over flere år, til dels sammen med akademia, samlet inn data om ressurspotensialet for havbunnsmineral på sokkelen, se figur 7.1, og gjort data tilgjengelig for interesserte industriaktører.
Havbunnsmineraler
Mineralforekomster på havbunnen deles i tre typer: mangannoduler, manganskorper og sulfider. Alle de tre typene inneholder flere metaller og befinner seg hovedsakelig på mellom 1500 og 6000 meters dyp.
I dyphavsområdene på norsk sokkel, det vil si 800–3500 meter, er det funnet manganskorper og sulfider.
Manganskorper dannes ved utfelling av mineraler direkte fra havvannet på naken fjellgrunn på havbunnen. Skorpene består hovedsakelig av manganater og hydro-oksider. Sokkeldirektoratet har estimert omfanget av slik fjellgrunn ved hjelp av analyser av eksisterende dybdedata.
Sulfider avsettes fra varme kilder assosiert med den vulkanske aktiviteten på havbunnen langs aksen av midt-oseaniske spredningsrygger. I de norske havområdene gjelder dette Mohnsryggen i Norskehavet, Knipovitsjryggen mellom Svalbard og Grønland, og deler av Kolbeinseyryggen nord for Island.
Sulfidprøve.
Ressurspotensial i havbunnsmineraler
Sokkeldirektoratet har kartlagt de kommersielt mest interessante mineralforekomstene og vurdert ressurspotensialet på norsk sokkel. Resultatene er vist i tabellene 7.1 og 7.2.
Tabell 7.1. Estimerte totale mengder av noen viktige metaller i sulfidavsetninger i utredningsområdet.
Tabell 7.2. Estimerte totale mengder av noen viktige metaller i manganskorper i utredningsområdet.
Ressursevalueringen(65) er basert på samme metodikk som brukes for evaluering av olje- og gassressurser, såkalt letemodellanalyse, tilpasset havbunnsmineraler. Basert på geologiske parametere, deles mineralforekomstene i forskjellige typer avsetninger (også kalt letemodeller). Disse oppgis med en spredning (fra laveste til høyeste verdi) og brukes så i Monte-Carlo-simuleringer for å beregne de totale mengdene av metallene i letemodellene hver for seg og samlet.
Sokkeldirektoratet har samlet inn geofysiske data og prøver av havbunnsmineraler på tokt sammen med forskere fra Universitetet i Bergen fra 2011 og fra 2020 også sammen med Universitet i Tromsø. I tillegg har direktoratet siden 2018 samlet inn store mengder egne data og prøver under årlige tokt. Ressursvurderingen er basert på analyser av resultatene fra disse toktene, supplert med data fra vitenskapelig arbeid og andre offentlig tilgjengelige kilder.
Under kartleggingsarbeidet er det samlet inn data fra både hydrotermalt aktive og inaktive sulfidforekomster. Aktive forekomster finnes bare i spredningsgrøften langs aksen av dagens spredningsrygger. De inaktive forekomstene finnes derimot i alle områder med oseanisk jordskorpe utenfor spredningsgrøften og utgjør over 99 prosent av de samlede sulfidressursene. I de samme områdene finnes manganskorpene i fjelltopper og bratte skråninger. Kartleggingen har vist at alder på underliggende bergarter er direkte korrelert med tykkelsen på manganskorpene, det vil si jo eldre underlag, desto lengre tid har skorpen vokst.
I Sokkeldirektoratets ressursvurdering av havbunnsmineraler er ressursene oppgitt som tilstedeværende ressurser. De endelige Monte-Carlo-simuleringene i ressursevalueringen er gitt som sannsynlighetsfordelinger som viser utfallsrommet (spredningen i) for hvor store de tilstedeværende ressursene kan være.
Ressursene er derfor gitt som sannsynlighetsfordelinger i dette utfallsrommet, ikke bestemte enkelt-tall. Det er likevel i praksis vanlig og hensiktsmessig å bruke noen gjennomsnittsmål fra disse fordelingene når ressursene omtales. De vanligste målene er da gjerne forventningsverdien (det aritmetisk gjennomsnittet) og medianen (midtverdien). Det er også vanlig å bruke tabeller som viser beregnede tall for lavt, middels, og høyt estimat (da som regel verdiene for P95, P50 og P05 i sannsynlighetsfordelingene), som vist i tabellene 7.1 og 7.2.
Utvinning kan skape verdier i framtiden
Ressursgrunnlaget tilsier at havbunnsmineralaktivitet kan bli en ny næring i Norge som kan bidra til verdiskaping, sysselsetting og bidra til å sikre forsyningen av viktige metaller. Til grunn for all mineralvirksomhet ligger det en forutsetning om at en eventuell forekomst i undergrunnen er teknisk mulig å utvinne og at den har en markedsverdi som presumptivt er minst like høy som kostnaden ved å finne og utvinne forekomsten.
Utvinning av mineraler foregår i dag nesten utelukkende på land, ettersom utvinningskostnader og teknologi gjør det mer lønnsomt å utvinne mineraler på land enn på store havdyp.
Utviklingen av havbunnsmineralvirksomhet er i et tidlig stadium både på norsk sokkel og i resten av verden. Det gjør det vanskelig å trekke klare konklusjoner om virksomheten vil bli lønnsom på norsk sokkel selv med høy etterspørsel og mineralpriser.
Det er flere usikkerhetsfaktorer som kan være krevende å estimere i en tidlig fase:
- geologi, blant annet utstrekning og mektighet
- utbyggings- og utvinningsteknologi
- marked og priser
- offentlig regulering og politikk
I tillegg kommer usikkerhet og risiko knyttet til miljøeffekter og ulemper for andre brukere av havet, samt usikkerhet og risiko forbundet med manglende data og datakvalitet.
For å beskytte naturmangfoldet rundt aktive hydrotermale strukturer, ble det i Meld. St. 25 (2022–2023) tatt inn et vilkår om at utvinning av aktive hydrotermale strukturer ikke vil være tillatt og at slike strukturer skal beskyttes slik at de ikke blir skadet av virksomhet i tilgrensende områder. En utvinningsplan skal bare godkjennes dersom det kan godtgjøres at utvinning kan gjennomføres slik at det ikke fører til vesentlige negative virkninger for naturmangfold knyttet til de aktive strukturene(66).
En stegvis tilnærming legges til grunn for forvaltningen av de åpnede områdene, og det er et krav om innsamling av kunnskap om både ressurser og miljø før eventuell utvinning kan igangsettes. Dette innebærer at man skal gå varsomt fram og at hensynet til miljø skal veie tungt.
En slik tilnærming utnytter læringseffekter og er også viktig for å øke kunnskapen om ressursene og redusere undergrunnsrisiko. Her har Sokkeldirektoratet en viktig rolle med å utføre egne kartlegginger, analyser, øke datakvalitet og dele data.
Gjennom en slik utforskning av et område kan kostnadene med å avklare ressurspotensialet begrenses, mens verdipotensialet avklares. En stegvis utforskning kan dermed være en robust strategi for å avklare hvor store mineralressurser som finnes, hvor store verdier som kan realiseres og om det er vesentlige negative virkninger for det ytre miljø, naturmangfold og andre brukere av havet.
Figur 7.1 Kartet viser området som er åpnet for mineralvirksomhet på havbunnen.
Lagring av CO2 på norsk sokkel
Karbonfangst, -transport og -lagring (CCS) omfatter fangst av CO2 fra kraftproduksjon og industri, transport av flytende CO2 med skip eller rør og lagring i dype geologiske formasjoner. Lagring av CO2 på norsk sokkel kan bli en viktig næring dersom det kan gjøres kostnadseffektivt og konkurrere med lagringsmuligheter i andre land.
Norsk sokkel kan lagre store mengder CO2
Det er kun aktuelt å lagre CO2 dypt under havbunnen i Norge. Der finnes det store geologiske formasjoner som gir gode lagringsvilkår, og som har egenskaper som hindrer at CO2 beveger seg oppover i stein- og sandlagene og mot havbunnen. Sikker lagring uten lekkasje er en forutsetning for å få en tillatelse for injeksjon og lagring av CO2.
Sokkeldirektoratet har kartlagt områder på norsk sokkel som egner seg til lagring. Kartleggingen viser at det er mulig å lagre store mengder CO2 i undergrunnen. Dette er basert på tilgang til over 50 år med data samlet inn i forbindelse med petroleumsaktiviteten og en beregning av potensialet for lagring av CO2 i aktuelle formasjoner. Basert på dette utarbeidet Sokkeldirektoratet i 2014 et CO2-lagringsatlas som viser lagringsmulighetene på norsk sokkel(67).
Teoretisk lagringskapasitet er på mer enn 80 milliarder tonn CO₂. Det tilsvarer rundt 1600 år med norske CO2-utslipp på dagens nivå(68). Lagring av CO2 har flere likhetstrekk med petroleumsaktiviteten. God forståelse av undergrunnen er nødvendig og innebærer blant annet innsamling av seismiske data og boring av brønner.
Tildelinger av areal skjer fortløpende
Selskaper med nødvendig kompetanse og konkrete, industrielle planer som medfører lagringsbehov for CO2 på kommersielt grunnlag, kan søke Energidepartementet (ED) om en letetillatelse tilpasset virksomhetens behov.
Det er per juni 2024 tildelt totalt sju tillatelser etter lagringsforskriften, hvorav seks letetillatelser for lagring av CO2, se figur 7.2.
Ulike CO2-tillatelser
Undersøkelsestillatelse: Tillatelse som gir rett til undersøkelse etter undersjøisk reservoar for lagring av CO2. Tillatelsen gir ingen enerett over et område og gir heller ikke fortrinnsrett ved tildeling av andre typer tillatelser. Tillatelsen gis for inntil tre år. Her gjelder ikke krav om utlysing.
Letetillatelse: Dette er en tillatelse som gir eksklusiv rett til leting etter et undersjøisk reservoar for permanent lagring av CO2 innenfor et definert område. Tildeling av en slik tillatelse innebærer at forskriftsfestede tildelingskriterier oppfylles, herunder at tildelingen skal gjøres etter objektive, publiserte og ikke-diskriminerende kriterier. Tillatelsen gis for inntil 10 år.
Utnyttelsestillatelse: Dette er en tillatelse som gir eksklusiv rett til å utnytte (bygge ut) et undersjøisk reservoar på kontinentalsokkelen til permanent lagring av CO2. Tildeling av en slik tillatelse stiller krav om at forskriftsfestede tildelingskriterier oppfylles, og tildelingen skal gjøres etter objektive, publiserte og ikke- diskriminerende kriterier. Den som har en letetillatelse i det aktuelle arealet, skal gis fortrinnsrett ved tildeling av en utnyttelsestillatelse i det samme arealet. Tillatelsens varighet fastsettes av staten ved tildeling.
Regelverket
Forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen(69) gir hjemmel for CO2-lagring. Formålet er å legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom lagring av CO2.
Forskriften fastsetter betingelser og rammer for blant annet tildeling av undersøkelses-, lete- og utnyttelsestillatelser, der prinsippet er statlig styring av og kontroll med lagringsressursene gjennom et konsesjonssystem(70).
Søknader etter lagringsforskriften behandles etter en åpen dør-politikk. Det betyr at aktører, som ønsker en tillatelse, kan søke så fort de mener de har arbeidet fram et tilstrekkelig godt søknadsgrunnlag. Innkomne søknader vurderes fortløpende. Dersom søknadene har tilstrekkelig kvalitet, utlyses det området staten vurderer som aktuelt å kunne tildele med en passende søknadsfrist.
Sokkeldirektoratets rolle er å bistå og gi råd til departementet innen CCS-aktivitet, herunder ved utlysning og tildeling av areal, behandling av utbyggingsplaner og injeksjon av CO2. Direktoratet formidler fakta og kunnskap om lagringspotensialet og foreslår hvordan regelverk for CO2-håndtering kan videreutvikles. Direktoratet har også ansvar for å innhente og formidle analyser og data om lagring av CO2 på sokkelen.
CO2-lagring på sokkelen siden 1990-tallet
I forbindelse med petroleumsproduksjonen har lagring av CO2 foregått på norsk sokkel siden 1996 på Sleipnerfeltet i Nordsjøen og fra 2008 på Snøhvitfeltet i Barentshavet. På Sleipner fjernes CO2 fra naturgassen for så å bli injisert i Utsiraformasjonen, en akvifer på feltet.
For Snøhvit fjernes CO2 fra naturgassen på LNG-anlegget på Melkøya for å unngå dannelse av is i anlegget, før det tilbakeføres til feltet via en rørledning. Dette er de eneste CO2-lagringsprosjektene i drift i Europa. De har gitt verdifull innsikt i CCS ved at de har vært i operasjon over lang tid og er unike i offshore-sammenheng.
Figuren viser mengden CO2 som så langt er lagret på norsk sokkel.
Kumulativ CO2 lagring på norsk sokkel, 1996–2023.
I 2030 kan det til sammen være lagret 90 millioner tonn CO2 fra felt, vedtatte CO2-lagringsprosjekter og prosjektene som er under planlegging.
I de tildelte lete- og utnyttelsestillatelsene kan det, med dagens planer, lagres om lag 30 millioner tonn CO2 per år fra 2030. Denne kapasiteten vil øke ut over på 2030-tallet ettersom det tildeles flere tillatelser og kapasiteten i de enkelte prosjektene utvides.
CO2-lagring er fortsatt i en tidlig fase
CCS er fortsatt i en tidlig fase. Det er først og fremst klimapolitikken, og spesielt CO2-prisen, som avgjør om en investering i CCS blir lønnsom.
Det er også koordineringsutfordringer knyttet til etablering av et marked for CCS. Dersom ingen fanger CO2, vil ingen investere i CO2-lagring. Dersom ingen etablerer lager for CO2, vil ingen investere i CO2-fangst. Siden dette ofte er ulike aktører, blir det nødvendig at myndighetene koordinerer forskjellige former for tiltak. Rask tildeling av lagringsareal er et tiltak for å motvirke markedssvikten knyttet til slike nettverkseffekter, se markedssvikt i kapittel 3.
Både åpen-dør politikk og vilkår som rettighetshaverne blir pålagt ved tildeling av letetillatelser etter lagringsforskriften, kan være med og sikre rask og effektiv modning av tildelt arealer fram mot investeringsbeslutning og realisering av et CO2-lager. Tilgang på lagringsareal gjør det lettere for industriaktører å utvikle og etablere kompliserte verdikjeder med mye infrastruktur.
Vindkraft til havs
Norge har store havområder med gode vindressurser. Regjeringens ambisjon om å tildele områder for 30 GW havvindproduksjon tilsvarer nesten en dobling av total norsk kraftproduksjon. I 2020 ble de første områdene på norsk sokkel åpnet for fornybar energiproduksjon til havs. Myndighetene har siden jobbet med å fastsette regelverket i tett samarbeid med næringsliv og øvrige brukere av havet. Det er NVE som bistår Energidepartementet med å legge rammene for den framtidige utviklingen av havvind og følger opp arbeidet med et mulig nytt forvaltningsregime for fornybar energiproduksjon til havs.
En bredt sammensatt direktoratgruppe ledet av NVE la i april 2023 fram en rapport som identifiserte 20 områder som er teknisk egnet for havvind og der konfliktene med andre aktører er antatt lave(71), se figur 7.2.
I 2024 og 2025 skal NVE gjennomføre en strategisk konsekvensutredning av de 20 områdene. I arbeidet skal NVE involvere de andre direktoratene, herunder Sokkeldirektoratet. Etter at den strategiske konsekvensutredningen er gjennomført, vil Energidepartementet vurdere hvilke områder som kan åpnes.
Sokkeldirektoratet skal gi Energidepartementet faglige innspill knyttet til forsvarlig bruk av arealene og identifisere områder der havvindinteressene ikke reduserer verdien av petroleums- og CO2-lagringsressursene. Dette er også sentrale hensyn for direktoratet knyttet til gjennomføringen av den strategiske konsekvensutredning av de 20 havvindområdene. Tidlig dialog og koordinering mellom næringer er avgjørende for å sikre god sameksistens.
Direktoratet har gjennomført grunnundersøkelser i første fase av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord i forkant av en eventuell utbygging. Hensikten var å undersøke om havbunnen er egnet for havvind. Vindturbinene må forankres i havbunnen på en måte som tåler ekstreme værforhold. Det er også høye utbyggingskostnader på grunn av havdybde og kompliserte bunnforhold(72). Data fra grunnundersøkelsene i første fase av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord kan lastes ned fra Diskos(73).
Kartleggingen kan identifisere havbunnens egnethet (bevegelse, ujevnheter, stabilitet), eventuelle store steinblokker på havbunnen eller gasslommer i undergrunnen som kan skape ustabilitet. Kartleggingen bidrar til å redusere risiko og etableringskostnader for havvindaktørene og etablerer et felles faktagrunnlag for aktører som skal søke på konsesjoner.
Figur 7.2 Kartet over arealutfordringer viser CO2-tillatelser, de 20 områdene som vurderes for havvind og petroleumslisenser.
Last ned