Europa-garantisten

Bjørn Vidar Lerøen

Dersom Troll A-plattformen i Nordsjøen stenges i ett år, forsvinner daglige salgsinntekter for gass på 226 millioner kroner. Dersom gassen erstattes med kull, øker Europas utslipp av klimagassen CO2 med 150 millioner tonn.

Høyest. Bildene av denne havets skyskraper vakte oppmerksomhet over hele verden.

Etter mer enn 20 års produksjon er fortsatt Troll garantisten for store og langsiktige norske gassleveranser.

Siden produksjonsstarten for gass i 1996 er det hentet ut verdier for 1500 milliarder kroner. Fortsatt gjenstår mye. Mindre enn halvparten av gassreservene er produsert.

Troll alene står for 40 prosent av den norske gasseksporten på godt over 100 milliarder kubikkmeter per år. Troll alene dekker sju til åtte prosent av Europas gassbehov.

I gang

Nå er Equinor og partnerne i gang med fase III på Troll Undervanns­installasjoner skal sørge for at gassen fortsatt strømmer. Gassproduksjonen startet i øst. Nå fortsetter den i den vestlige del av feltet.

Det skal investeres nærmere åtte milliarder kroner i fase III. Det gir en balansepris ned mot åtte dollar per fat oljeekvivalent. Bedre lønnsomhet skal man lete lenge etter på norsk sokkel og i havområder ellers i verden.

Troll skal produsere gass i flere tiår fremover. Det krever at det fortsatt bores mange brønner og at det gjøres et systematisk og grundig brønnvedlikehold. I flere år skal tre rigger være sysselsatt med brønnarbeider på Troll.

Gunnar Nakken er direktør for kjerneområdet Drift vest i Equinor. Han har ansvaret for seksten installasjoner i den nordlige delen av Nordsjøen. Han bruker ikke store ord, men han er omgitt av store tall. Blant feltene han har ansvaret for er Gullfaks og Oseberg. Også de er store. Men Troll ruver over alle. Gassreservene er formidable og de store oljevolumene i de tynne sonene under gassen er utvunnet på spektakulært vis.

Starten

Den første delen av Troll ble tildelt som utvinningstillatelse PL054 i 4. konsesjonsrunde, og omfattet blokk 31/2. Mange selskaper hadde sett noe stort på seismikken som var samlet inn over området allerede tidlig på 1970-tallet, men vanndypet og usikkerheten var stor, og ingen av selskapene søkte på blokken som sin førsteprioritet. Det var heller ikke mange selskaper som kunne påta seg oppgaven med å temme Troll.

Shell var i den gruppen av selskaper som Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet vurderte som kompetente og aktuelle. Etter forhandlinger med søkerne ble Shell tildelt operatøransvaret med den betingelse at Statoil (dagens Equinor) kunne overta operatøransvaret i driftsfasen.

Leteboringen i blokk 31/2 avdekket i 1979 et gassfelt av en størrelse som overgikk alle forventninger. Trykket var så høyt at leteriggen Borgny Dolphin måtte anvende to flammebommer. Det ble samtidig klart at den store forekomsten hadde forgreninger inn i naboblokkene i øst.

For å få kartlagt om det var et eller flere reservoarer og for å kunne fastslå reservenes størrelse, var det nødvendig å utforske tre naboblokker: 31/3, 31/5 og 31/6. Regjeringen Harlem Brundtland la i 1981 frem en plan om å gi disse tre blokkene til de tre norske selskapene Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum, med Statoil i en ledende rolle.

Da regjeringen Willoch overtok etter valgseieren i 1981, var en ren norsk løsning fortsatt den den foretrukne, men den nye regjeringen ville dempe Statoils dominerende rolle. Saken ble gjenstand for stor politisk strid, men til slutt ble de tre blokkene tildelt under utvinningstillatelse PL085. Alle de tre norske selskapene skulle ha selvstendige operatøroppgaver i letefasen. Shell og de utenlandske selskapene følte at de nå ble tilskuere til norske løsninger for de beste forekomstene.

Utforskingen av letearealet i PL085 bekreftet store reserver og klargjorde at mesteparten av reservene befant seg i den østlige delen. Dernest ble det klart at det befant seg store mengder olje i soner under gassen.

Gass!

Da Shell gjorde sitt funn i 31/2, valgte selskapet med støtte fra Statoil å betrakte dette som er rent gassfunn. De første planer for utbygging var farget av dette syn. Verdien av oljen ble faktisk satt til null. Det var enormt mye gass, men hvordan skulle man lykkes med å plassere så store gassmengder i markedet? Før man kom så langt, måtte man løse utfordringer i det som ble definert som teknologiens yttergrenser. Det største hinder som måtte overvinnes var vanndypet på 300 meter.

«Vi må skaffe oss en tur/retur-billett til månen», sa Shells tekniske direktør Chris E. Fay om oppgaven.

Utviklingen av Troll krevde løsninger i teknologiens grenseland. Når Gunnar Nakken ser seg tilbake, slår han fast at Troll har vært som en lekegrind for teknologiutvikling. Noe av det mest avgjørende som kom ut av Troll var flerfaseteknologien. Da beslutningen om å bygge én stor plattform for produksjon av gass ble tatt, forutsatte selskapene samtidig at plattformen skulle utstyres med prosesskapasitet.

Gradvis kom erkjennelsen av at plattformen ble så tung at den ikke kunne la seg slepe ut til feltet. Man fant simpelthen ikke en sleperute som var dyp nok for å få monsteret tauet til havs. Plattformens høyde var det ikke noe å gjøre med, for vanndypet var gitt, og Troll A skulle være bunnfast. Men vekten kunne angripes og reduseres. Da Troll A-plattformen nådde sitt bestemmelsessted i Nordsjøen 17. mai 1995, var den det høyeste byggverk som noensinne var flyttet av mennesker. Bildene av denne havets skyskraper vakte oppmerksomhet over hele verden.

Med ny dokumentert flerfaseteknologi som grunnlag, kunne prosessdelen flyttes på land på Kollsnes i Øygarden. Avstanden mellom plattformen og ilandføringsterminalen var 66 kilometer. Aldri før var det transportert en flerfaset brønnstrøm over større avstand. I neste omgang kunne denne teknologien tas i bruk på Snøhvit, der avstanden mellom produksjonssystemene under vann og til LNG-fabrikken på Melkøya i Hammerfest var 142 kilometer.

Maktkamp

Det var store spenninger og mye rivalisering mellom selskapene i de to lisensene på Troll, men det roet seg etter hvert. Rasjonelle og fremtidsrettede beslutninger tvang seg frem. For Oljedirektoratet ble Troll den store styrkeprøven for god ressursforvaltning. En avgjørende brikke falt på plass da Direktoratet konkluderte med at det var trykkommunikasjon i vannsonen under oljen og gassen, slik at de fire blokkene hang sammen i ett reservoarsystem.

Oljedirektoratet var sterkt opptatt av at oljen i Troll måtte reddes. Norsk Hydro var det selskapet som først og mest så dette. Striden om rollefordeling i Troll-området fant sin løsning ved at Shell og Statoil fikk ansvar for gass og Hydro fikk ansvar for olje.

Det var Hydro som kom først i mål ved at oljeproduksjonen startet før gassproduksjonen. Det var ikke små mengder man snakket om. På det meste ble det produsert 440 000 fat olje per dag fra Troll. Over tid er det produsert mer enn to milliarder fat olje, noe som også gjør Troll til et av Nordsjøens største oljefelt.

Nå er oljeproduksjonen avtagende, men på det meste var verdien av oljeproduksjonen likeverdig med gassproduksjonen. I flere år måtte ble gassproduksjonen begrenset av hensyn til å opprettholde trykket i reservoaret slik at mest mulig av oljen kunne produseres. Denne betingelsen er oppfylt, og gassproduksjonen har økt.

Troll er for øvrig det første feltet på norsk sokkel som nådde en akkumulert totalproduksjon på fem milliarder fat oljeekvivalenter.

Før Hydro åpnet oljekranene på Troll, hadde selskapet realisert TOGI-prosjektet, Troll-Oseberg Gass Injeksjon. En undervannsmodul ble plassert på Troll før Troll hadde fått egne plattformer. Fra en brønn og denne modulen ble gass sendt til Oseberg, der gassen ble brukt som trykkstøtte, slik at større oljemengder kunne utvinnes og større verdier skapes.

Gunnar Nakken berømmer Oljedirektoratet og myndighetene for det sterke engasjementet på Troll. Han fremhever at dette er et godt eksempel på samspill mellom myndighetene og industrien for å forvalte ressurser på en god måte og dermed skape store merverdier.

Høyt spill

Troll fikk i kraft av sine enorme energimengder stor oppmerksomhet både markedsmessig og politisk. I en verden som fortsatt var preget av gufs fra den kalde krigen, ble Troll gjenstand for et geopolitisk stort spill med direkte innblanding fra USAs president.

Da Ronald Reagan ble tatt i ed som USAs 40. president i 1981, var han sterkt opptatt av å svekke daværende Sovjetunionens kapasitet til militær opprustning. Et viktig virkemiddel ville være å redusere inntektsstrømmen fra salg av gass til Europa. Et viktig alternativ kom opp i presidentens hode. Troll. Dermed ble det satt i gang en offensiv overfor Norge for å få gassreservene i Troll til markedet raskere enn nye forsyninger fra øst. Ikke mindre enn tre ganger kom Troll opp som tema i det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington D.C.

Utbyggingen av Troll lot seg imidlertid ikke gjennomføre i hastverk. Det ble likevel satt inn store ressurser for å få feltet utviklet som raskt som mulig. Det var ikke bare et spørsmål om å tilfredsstille USAs storpolitiske interesser. De enorme energimengdene i Troll måtte også finne et marked som kunne og ville kjøpe gassen.

I februar 1985 kom et stort tilbakeslag for Norge i det europeiske gassmarkedet. Den britiske regjeringen med Margareth Thatcher som statsminister, satte foten ned for en avtale som var forhandlet mellom British Gas og Statoil om kjøp av gassen i Sleipner-området. Frem til da hadde nok man fra norsk side vurdert salg av oljen og gassen som en enkel oppgave i et marked med økende etterspørsel etter energi og behov for energisikkerhet. Norge var tross alt en politisk stabil leverandør.

Troll har gitt og gir et avgjørende bidrag til Europas energiforsyning og sikkerhet. Konkurransen i det europeiske gassmarkedet økte og med Troll fikk Europa et alternativ til mer gass fra øst.

Men historien gjentar seg. I dag er president Donald Trump bekymret over at det kommer mer russisk gass inn i Europa gjennom transportsystemet Norstream som passerer Finland og Østersjøen på vei inn i Tyskland.

Gassen i Troll ble solgt i et marked i fundamental endring, fra langsiktige kontrakter til et mer kortsiktig og konkurransedrevet marked. Statoil hadde som ledd i sin rolle som statsoljeselskap ansvaret for salgsforhandlingene på vegne av rettighetshavergruppene i feltene. Dette monopolistiske systemet kom under press i en tid med markedsliberalisering. Nye ordninger med selskapsbasert gassalg og tredjepartadgang til transportsystemene tvang seg frem. For Trolls vedkommende valgte man imidlertid å forhandle under den gamle ordningen med et europeisk kjøperkonsortium der det tyske Ruhrgas spilte hovedrollen. På selgersiden var det et konsortium ledet av Statoil med Arve Johnsen i en dominerende rolle.

I forhandlingene om gassen i Statfjord noen år tidligere, hadde Statoil fått gjennomslag for sitt syn om oljeparitet, at en energienhet gass måtte betales på linje med olje. Da gassen i Troll skulle selges, var bildet et annet. For det første var det en utbredt oppfatning blant kjøperne at høye energipriser ville virke ødeleggende på verdensøkonomien. Men midt på 1980-tallet var oljeprisen under press og fallende. Dernest var Norge kommet i en presset situasjon som følge av britenes nei til gassen i Sleipner.

I denne situasjonen ble de norske gasselgerne tvunget til en kraftig rabatt. Prisen på gass fra Troll ble avtalt til 40 prosent under kontraktsprisen for Statfjord. Dette skapte strid både mellom selskapene og politikerne. I denne pressede situasjonen greide likevel Arve Johnsen og Statoil å få gassen i Sleipner med som en del av Troll-avtalene. Troll kunne først komme i produksjon i 1996, men gass fra Sleipner muliggjorde leveranser under Troll-avtalene allerede i 1993.

Det skulle også by på store utfordringer, for like før sammenkobling av Sleipner A-plattformen i 1991, sank betongunderstellet i Gandsfjorden. Milliardverdier forsvant i dypet, men rask reaksjon førte til rask bygging av nytt understell, slik at gassen ble levert til avtalt tid.

Troll fremstår som et stort norsk industrieventyr med fortsatt flere år foran seg enn bak seg.

For millioner av mennesker i Europa handler det om den daglige energiforsyning og for selskapene og staten om milliarder i inntekter.

 

Til informasjon: Alle artiklene i denne utgaven av Norsk sokkel ble laget før koronakrisen 2020.