EUs kvotesystem

Klimakvoteloven som trådte i kraft i 2005, knytter Norge til EUs kvotesystem for utslipp av klimagasser.

Dette innebærer at norske industri- og petroleumsvirksomheter har kvoteplikt på lik linje med industrivirksomhet i EU. Systemet er inne i sin tredje periode som gjelder fram til og med 2020.

EUs kvotesystem setter et tak for hvor store de samlede utslippene skal være. Dette taket reduseres årlig slik at systemet bidrar til at et fastsatt utslippsmål nås når den aktuelle kvoteperioden utløper. Kvoter blir auksjonert eller tildelt vederlagsfritt. Sektorer som anses å være utsatt for karbonlekkasje, får tildelt vederlagsfrie kvoter for alle eller deler av sine utslipp.

Sektorer som ikke er utsatt for karbonlekkasje får også tildelt vederlagsfrie kvoter i dag, men kun 30 prosent av grunnlaget, og fra 2030 vil ikke disse få tildelt kvoter lenger. Produksjon av olje er i perioden 20212030 ansett å være karbonlekkasjeutsatt, mens produksjon av gass ikke er det. De siste årene har CO₂-prisen i EUs kvotesystem vært stigende. Gjennomsnittsprisen for 2019 var rundt 25 euro per tonn CO₂.

Overstiger utslippene den kvotemengden selskapene har fått tildelt vederlagsfritt, må virksomheten kjøpe kvoter fra andre i kvotemarkedet. Selskaper som kutter utslippene utover den tildelte kvotemengden kan selge kvoter. På denne måten gir kvotesystemet insentiver til kostnadseffektive kutt i utslipp av klimagasser.

EUs kvotesystem går inn i en fjerde periode fra 2021. De nye reglene for fjerde periode innebærer en innstramning av kvotemarkedet, blant annet som følge av en økt årlig nedtrapping i kvotemengden fra 1,74 prosent til 2,2 prosent fra 2021 og ved at det ble innført en markedsstabiliserende mekanisme i 2019.