11 - Beskrivelse – slutthåndtering

11.1 Gjenvinning av materialer

Det desidert vanligste disponeringsalternativet er å ta hele eller deler av konstruksjonen til land for opphugging og gjenvinning av materialer. Arbeidet utføres av spesialiserte kontraktører som er godkjent for behandling av potensielt miljøfarlig avfall. Eksempler på slikt materiale er asbest, LRA og tungmetaller. Det er viktig at alle mulige utslipp overvåkes og fanges opp før de påvirker omgivelsene rundt sluttdisponeringsanleggene, dette gjelder også støv, lukt og støy.

Ved valg av anlegg for disponering på land kan de følgende kriteriene legges til grunn:

• Seilingsavstand fra offshore lokasjon
• Vanndyp i tilknyttet havn
• Losse- og løftekapasitet
• Havneareal
• Lagringskapasitet
• Systemer for å forsvarlig håndtering av HMS
• Systemer for å forsvarlig håndtering av miljøavfall
• Dekontamineringsfasiliteter
• Sikkerhetssystemer (f.eks. ISPS-sertifisering)
• Tilstrekkelige systemer for materialkontroll og dokumentasjon

Ved disponering av installasjoner på land vil én av oppgavene omhandle rengjøring av marin begroing. Den mest miljøvennlige måten å fjerne dette på er ved bruk av høyttrykkspylere med enten ferskvann eller saltvann. Etter fjerning kan begroingen brukes f.eks. som fyllmasser eller som gjødsel. Ved fjerning ved bruk av høyttrykkspyler kan også noe maling forsvinne. Materialet må dermed kontrolleres for tungmetaller før det blir bestemt hva det kan brukes til. Det er viktig å merke seg at marin begroing kan ha sjenerende lukt, spesielt hvis det blir eksponert for luft over lang tid, og fjerning av slikt materiale bør dermed gjennomføres så tidlig i disponeringsprosessen som mulig. Det har også være flere vellykkede prosjekter hvor marin begroing har blitt fjernet under vann mens konstruksjonen fortsatt befant seg på opprinnelig lokasjon, slik at disse problemene i sin helhet har blitt unngått [94].

Fra et sikkerhetsmessig perspektiv vil det være positivt å gjennomføre så mye som mulig av oppkuttingen ved bruk av autonome systemer. Dette være seg selvgående roboter som beveger seg, kutter og løfter i høyden, eller maskiner for sortering og transport av avfall osv. Ved bruk av roboter til slike oppgaver ville man kunne redusere risikofylt arbeid knyttet til oppdeling av konstruksjonen, og man ville dermed kunne bedre sikkerheten for det involverte personell. Selv om dette er gunstige sikkerhetsmessige løsninger, er det lite brukt i dagens disponeringsmarked. Dette skyldes bl.a. behovet for investeringsgrunnlag for å anskaffe, teste og utvikle slikt utstyr.

Klif [13] gir en grov oversikt over materialstrømmen som oppstår når en offshorekonstruksjon tas til land for disponering. Med unntak for en betongkonstruksjon vil mesteparten være stål som kan gjenvinnes, men også annet, potensielt farlig avfall vil kunne forekomme. Oversikten er vist i Figur 11-1.

 

Figur 11-1:
Materialstrøm på mottak for offshore konstruksjoner [13]

 

Materialene som finnes i konstruksjonen vil være sterkt avhengig av byggetidspunkt. Nyere regelverk har begrenset adgangen til bruk av miljøfarlige materialer og mengden slikt materiale i disponerte konstruksjoner vil dermed reduseres ettersom plattformene som stenges ned blir nyere og nyere.

 

11.1.1 Dekksanlegg

Et dekksanlegg kan fjernes på de forskjellige måtene beskrevet i kapittel 7.1. Hvis dekket har blitt fjernet ved en bit-for-bit-metode vil mesteparten av jobben på land bestå av å håndtere allerede (delvis) sortert materiale. Jobben vil dermed konsentrere seg om å transportere materialene til korrekt slutthåndtering.

Hvis et dekksanlegg har blitt brakt til land modulvis eller fullstendig inntakt vil en stor del av jobben på land bestå av rengjøring. Rengjøringsprosessen er beskrevet i kapittel 7.1.1 og i avsnittet over. Etter rengjøring vil dekksanlegget tas fra hverandre. Hvis deler av konstruksjonen skal gjenbrukes er det viktig at fjerning av disse skjer så tidlig som mulig for å forhindre unødig slitasje eller skader. Ellers vil oppkutting av dekksanlegget gjennomføres på lignende måte som beskrevet i kapittel 7.1.2. Mesteparten av oppkuttingen vil som oftest skje med gravemaskiner påmontert hydrauliske sakser, mens større komponenter kan demoleres som beskrevet for stålunderstell i kapittel 11.1.3.

 

11.1.2 Betongunderstell

Det finnes ingen eksempler på betongunderstell som er tatt til land for gjenvinning og man har følgelig ingen erfaring med dette. For oppkutting av et betongunderstell som beskrevet i Tabell 8-1 vil man ha behov for en dypvannshavn for oppankring av konstruksjonen under første del av oppkuttingen. Her kan understellet ligge mens skaftene og muligens øvre domer/topplate og deler av cellene blir fjernet. Etter dette er det behov for en tørrdokk eller annen innretning for å få den gjenværende delen av understellet på land for oppkutting av restene av understellet. Kapasitet for slik disponering er beskrevet i kapittel 15.

AF Decom Offshore (AFDO) utarbeidet i 2011 en utfyllende rapport som bl.a. omhandlet disponering av betonginnretninger [34].

Her listes følgende muligheter for oppkutting av betongkonstruksjoner:

• Konvensjonell riving med rivemaskiner (mekanisk kutting)
• Konvensjonell riving med kule
• Vannsaging
• Diamantwirekutting (DWC)
• Bruk av eksplosiver/sprengning

De forskjellige metodene har ulike bruksområder og ifølge AFDO vil en riveprosess gjennomføres ved en kombinasjon av disse metodene. En fullstendig oversikt over bruksområder og egnethet er vist i Vedlegg C.

AFDO-rapporten gir også beskrivelser av det omfattende utstyret som kreves ved knusing av betong med påfølgende separasjon fra armering. Utforming av slikt utstyr kan ligne på det brukt i gruveindustrien, men med modifikasjoner for å hindre fastlåsing av armeringsjern i knuseprosessen.

Det er i samme rapport også understreket at knust betong og gjenvunnet armeringsmateriale utgjør gode og viktige ressurser som kan, og bør, gjenbrukes i andre prosjekter. Det er bl.a. referert til flere gjennomførte prosjekter hvor knust betong har blitt brukt som tilslag med gode egenskaper.

 

11.1.3 Stålunderstell

Kuttemetoder vanligvis brukt for oppkutting av stålkonstruksjoner er:

• Mekanisk/hydraulisk kutting
• Varmkutting
• Abrasiv kutting
• Diamantwirekutting (DWC)
• Eksplosiv demolering

Det aller meste av materialet i en stålkonstruksjon egner seg for gjenvinning og det vanligste bruksområdet er i armeringsjern.

Det finnes mange eksempler på stålunderstell som er tatt til land for oppkutting og gjenvinning. Bl.a. ble de tre ståljacketene fra Friggfeltet fraktet til land hos Kværner Stord og kuttet opp og gjenvunnet [37]. Det aller meste av disse understellene ble kuttet opp ved bruk av hydraulisk skjærkutter montert på en gravemaskin. I tilfeller hvor denne ikke hadde tilstrekkelig rekkevidde, ble enkelte deler kuttet manuelt og deretter løftet og plassert på bakken for videre oppkutting. Gjenvinningsraten for prosjektet lå rett oppunder 100 %, bl.a. ble stålet sendt til et smelteverk i Amsterdam for å gjenvinnes for bruk i armeringsjern.

 

11.1.4 Skipsformede flytende fartøy

Denne rapporten vil ikke spesielt ta for seg disponering av skipsformede flytende installasjoner fra olje- og gassektoren. Se for øvrig kapittel 14.1.

 

11.2 Disponering på dypt vann

Disponering av en plattform på dypt vann betyr å frakte plattformen til en forhåndsbestemt lokasjon for deretter å senke den. Ved diskusjon rundt disponering på dypt vann må OSPAR-beslutning 98/3 [9] tas i betraktning. Spesielt vil ikke dette alternativet være aktuelt for dekksanlegg, da disse spesifikt kreves fjernet i OSPAR-beslutningen.

Frakting av plattformunderstellene til lokasjon for disponering på dypt vann vil bli gjennomført på en av måtene beskrevet i kapitlene 8.1.1 eller 8.1.5 til 8.1.8.

Etter protestene rundt beslutningen om å disponere Brent Spar på dypt vann i 1995 [71], har ikke dette blitt besluttet for noen andre plattformer i Nordsjøen, selv om protestene mot disponeringsmetoden for Brent Spar var basert på innhold av miljøgifter og radioaktive avleiringer i lastebøyen.

 

11.3 Reinstallasjon og resalg

Ved reinstallasjon av en nedstengt plattform brukes hele eller deler av plattformen på nytt på samme eller ny lokasjon. Dette er ikke spesielt utbredt for understell eller dekksanlegg, men relativt vanlig for flytende skipsformede innretninger (som FPSO osv.), samt til en viss grad for rørledninger og annet undervannsutstyr.

Ved reinstallasjon er det viktig å påvise at tilstanden til den aktuelle konstruksjonen er tilfredsstillende. I de aller fleste tilfeller krever reinstallasjon oppgradering for å tilfredsstille oppdaterte regelverk ol. Det er også vanlig at det utføres modifikasjoner av utstyret for å være bedre tilpasset de nye arbeidsoppgavene.

Gjenbruk av en rørledning vil i praksis heller bety tilkobling til en ny innretning da flytting av rørledninger ikke anses som et godt alternativ.

Når bruken av flytende skipsformede innretninger opphører på et felt er det relativt vanlig at innretningen re-installeres/gjenbrukes opptil flere ganger avhengig av vurdert restlevetid. Både Petrojarl 1 og Petrojarl Varg har etter fjerning fra norsk sokkel blitt re-installert på andre felt. Se kapittel 9.2.5.

Et eksempel på et dekksanlegg som har blitt gjenbrukt er dekksanlegget fra Hutton TLP som ble fjernet tidlig på 2000-tallet [95]. Dekksanlegget ble fjernet ved reversert flyt-over utenfor Murmansk i Russland for å gjenbrukes som dekksanlegg på et betongunderstell konstruert for bruk på Prirazlomnoye oljefelt i nord-vest Russland. Operasjonen var på den tiden den tyngste de-mating-prosessen gjennomført fra et brukt understell. Deretter ble dekksanlegget overført til en lekter for å oppgraderes og for å utvide boligkapasiteten. Ved ferdigstillelse av betongunderstellet ble dekksanlegget horisontalt skiddet over på betongunderstellet og plattformen ble i sin helhet tauet ut til feltet hvor den ble installert. Produksjonen startet i 2004.

En semi-sub som er midlertidig stengt er Njord A [96]. Plattformen er ved utarbeidelse av denne rapporten fraktet til Kværners anlegg på Stord hvor både skrog og dekksanlegg skal oppgraderes for å utvide driftstiden med flere tiår. Det er forventet at oppgraderingen skal ferdigstilles i 2020 og Njord A skal da fraktes tilbake til opprinnelig lokasjon for re-installering.

Hvis bunnfaste understell skal flyttes og re-installeres for gjenbruk i olje- og gassektoren vil det være store usikkerheter knyttet til gjenværende levetid av konstruksjonene, og kostnader knyttet til verifikasjon, oppgradering og modifikasjon vil i mange tilfeller være i samme størrelsesorden som ved å designe en ny konstruksjon spesielt for det aktuelle prosjektet. Et prosjekt som har løst disse utfordringene er reinstallasjonen av Molikpaq på Sakhalin-feltet utenfor Russland [97]. Plattformen var opprinnelig lokalisert utenfor Canada, men ble i 1998 fjernet ved reflyting og tauet til Korea hvor den ble oppgradert før installasjon i russisk farvann.

På en workshop avholdt i etterkant av Decom Offshore 2014-konferansen, ble det oppsummert utfordringer knyttet til gjenbruk av hele eller deler av disponerte plattformer. Utfordringene ble oppsummert i samarbeid med Zero Waste Scotland og ABB Consulting [26].

Oppsummeringen peker hovedsakelig på utfordringer knyttet til gjenbruk av utstyr i olje- og gassektoren. Det er generelt lite gjenbruk i denne sektoren, og i tilfelle som oftest internt på samme felt. Hovedbegrunnelsen er som oftest relatert til risiko og økonomi. Operatørene er veldig bevisst på risiko, bl.a. med tanke på ansvar for eventuell svikt i solgt utstyr. Det pekes også på at gjenbruk som regel krever at det blir valgt en tung-/ettløftsmetode som kan øke kompleksiteten og kostnaden for fjerningen. I tillegg pekes det på at kostnadene ved å kjøpe inn nytt utstyr ikke nødvendigvis er større enn kostnadene ved gjenbruk og oppgradering. Dette kan spesielt være tilfellet hvis det kreves omfattende modifikasjon på gammelt utstyr. Det er anslått at man må tredoble inntekten ved salg av utstyr for gjenbruk sammenlignet med skrapverdien for å tjene inn økte kostnader ved fjerning for gjenbruk. Tankegangen til designere er heller ikke innstilt på gjenbruk, da det svært sjeldent blir vurdert å bruke gamle komponenter i nye konstruksjoner. Dette henger også sammen med operatørens kultur for å ønske at komponentene skal være spesialtilpassede.

Rapporten gir også noen forslag for hvordan man kan øke gjenbruksraten i olje- og gassektoren. Av forslag til drivende intensiver nevnes:

• Utvikle faktaark for utstyr som er relevante for gjenbruk for å avklare ansvarsfordeling
• Opprette en «pris», f.eks. på lignende måte som Red Dot Award for god design, for å synliggjøre hvilke bedrifter som er gode på gjenbruk

I den samme rapporten er det inkludert en generell innholdsliste for dekksanlegg i nordre/sentrale Nordsjøen med informasjon om muligheten for resalg av de forskjellige komponentene. Oversikten viser muligheten for resalg på tre nivåer; hele moduler, systemer og individuelle komponenter. Det vil generelt være mest gunstig å re-selge størst mulige moduler med tanke på økonomisk og miljømessig gevinst, og en slik innholdsliste bør brukes aktivt i disponeringsprosessen for å optimalisere gjenbruksmulighetene. Eksempel på tabellens utforming for et helikopterdekk er gitt i Tabell 11-1. En fullstendig oversikt over tabellen er gitt i Vedlegg B.

 

Tabell 11-1:
Eksempel på muligheter for salg av moduler, systemer og utstyr fra et dekksanlegg [26]. Hele tabellen er gjengitt i Vedlegg B.

 

Det finnes flere bedrifter som har spesialisert seg på å selge brukt og ubrukt utstyr for offshoremarkedet. Eksempler er listet nedenfor:

• Quipbase - www.quipbase.com
• Salvex – www.salvex.com
• OilMac – www.oilmac.com

Quipbase er et norskbasert firma som holder til i Bergen. De har utført resalg av maskiner og utstyr i offshorebransjen i flere år, og hadde bl.a. ansvaret for å selge alt utstyr og materiale etter fjerningen av Friggplattformene [98].

 

11.4 Omgjøring til kunstig rev

Omgjøring av nedstengte plattformer til kunstig rev i Nordsjøen er et tema som er kraftig debattert. Selv om omgjøring av konstruksjoner til kunstig rev har vært en suksesshistorie bl.a. i Mexicogulfen [99], har det vært stor motstand mot en slik løsning i Nordsjøen. Motstanden startet da det ble besluttet at Brent Spar skulle disponeres på dypt vann. Miljøforkjempere, med Greenpeace i front, demonstrerte mot dette og det ble til slutt besluttet at plattformen heller skulle brukes i bygging av en ny kai i Mekjarvik.

Denne protesten førte med seg store konsekvenser for disponering av nedstengte plattformer i årene som fulgte, spesielt på grunn av påvirkningen den hadde på politiske beslutninger. I diskusjon rundt disponering av plattformer er det viktig å merke seg forskjellen på disponering på dypt vann (som var det foreslåtte alternativet for Brent Spar), beskrevet i kapittel 11.2, og omgjøring av plattformer til kunstig rev. Ved omgjøring til kunstig rev vil konstruksjonen bli plassert på utvalgte lokasjoner, hvor det er påvist eller sterkt antatt at en slik innretning kan ha gunstig effekt. Ved disponering på dypt vann vil konstruksjonen ha mindre påvirkning på det marine miljøet.

Det er i dag flere rapporter som indikerer at kunstige rev også i Nordsjøen kan ha gunstig effekt. Det vil i fremtiden sannsynligvis kreves en politisk og offentlig prosess for å bevise at dette kan være et godt alternativ. Det krever også at operatørene er villige til å ta sjansen på å anbefale omgjøring til kunstig rev som beste løsning (selvfølgelig gitt at dette faktisk er den beste løsningen) og eventuelt risikere negativ omtale hvis videre overvåkning av området avdekker uforutsette negative konsekvenser av løsningen.

 

11.5 Alternativ bruk

Dette kapittelet tar kort for seg muligheter for alternativ bruk av utrangerte dekksanlegg og understell. Ikke alle alternativene vil være aktuelle for alle nedstengte plattformer, men dette kan gi en idé om omfanget av mulighetene.

Tabell 11-2 er ment som en brainstorming rundt alternative muligheter og er ikke ment å være en komplett liste.

 

Tabell 11-2:
Liste over noen alternative bruksområder for nedstengte plattformer (dekksanlegg og/eller understell)