13 - Kapasitet og kompetanse – disponering av plattformer

13.1 Forventet fjerningsvolum

13.1.1 Norsk sokkel

I kapittel 5.1 er det vist at til sammen 14 plattformer og 2 FPSOer forventes fjernet på norsk sokkel innen 2025. De representerer en dekksanleggsvekt på 123 205 tonn og en understellsvekt på 115 176 tonn – til sammen 238 381 tonn (ref. Tabell 5-2) – som forventes å bli brakt til lands for sluttdisponering i perioden. Fordelt på åtte effektive år til og med 2025, blir det totalt i gjennomsnitt ca. 30 000 tonn per år – ca. 15 500 tonn plattformunderstell og ca. 14 500 tonn dekksanlegg per år.

Det er vanskelig å fastslå fordeling i tid for når den forventede disponeringsmengden vil bli realisert. Årets rapport Decommissioning Insight 2017 [2] viser ikke en slik fordeling, mens samme rapport fra i fjor gjorde det [4].

 

Figur 13-1:
Forventet antall dekksmoduler og -vekt som tas til lands for sluttdisponering. Prognose fra 2016. [4]

 

Figur 13-2:
Forventet mengde plattformunderstell som bringes til lands for sluttdisponering. Prognose fra 2016. [4]

 

Dagens syn på hvordan fjerningsaktiviteten vil fordele seg over de kommende årene vil sikkert avvike noe fra bildet som er vist over, og neste års oversikt vil sikkert vise noe annet igjen. Figuren over er likevel en nyttig illustrasjon på en mulig årsfordeling av disponeringsaktiviteten for bunnfaste plattformunderstell fremover på norsk sokkel.

 

13.1.2 Nordsjøområdet forøvrig

Med referanse til kapittel 5.2, forventes det at 192 plattformer vil bli disponert frem mot 2025 på britisk, dansk og nederlandsk sokkel, tilsvarende en samlet tonnasje på over 1,1 millioner tonn, fordelt på 392 762 tonn stålunderstell og 736 595 tonn dekksanlegg.

Figur 13-3 og Figur 13-4 viser en samlet oversikt over totalvekt av dekksanlegg og av plattformunderstell som årlig er forventet fjernet på britisk og norsk sokkel, slik det ble vurdert i 2016 [4].

Figurene illustrerer at disponeringsaktiviteten på britisk side er betydelig større enn på norsk side. Figurene viser også at det i 2016 ble forventet en beskjeden samlet aktivitet i 2018, med en økning i forventet disponert tonnasje etter 2019 med en topp i 2024. Med samme begrunnelse som over anses denne fordelingen å være et nyttig bilde på en mulig årsfordeling av disponeringsaktiviteten på britisk og norsk sokkel.

 

Figur 13-3:
Totalvekt av forventet fjernede dekksanlegg på norsk og britisk sokkel [4]

 

 

Figur 13-4:
Totalvekt av forventet fjernede understell på norsk og britisk sokkel [4]

 

 

13.2 Markedsaktører

For gjennomføring av avslutnings- og disponeringsaktivitetene vil feltoperatørene inngå kontrakter med aktuelle aktører i markedet. Ved disponering av plattforminstallasjoner vil det være behov for å knytte til seg ressurser og ekspertise innen områder som:

• Detaljplanlegging og koordinering av fjernings- og disponeringsoperasjonene
• Utførelse av selve fjerningen av dekksanlegg og plattformunderstell, inkludert forberedende arbeider forut for fjerningsoperasjonen og transport til landanlegg for resirkulering og sluttdisponering
• Opprydningsarbeider på sjøbunnen

Avhengig av oppgavens størrelse og kompleksitet samt feltoperatørens preferanser og egne ressurser, er det opp til rettighetshaverne å velge hvordan de planmessig og rent kontraktsmessig ønsker å gjennomføre fjernings og disponeringsaktiviteten. Forut for et slikt valg vil operatøren ha gjennomført grundige analyser og vurderinger i form av studier, konsekvensutredninger og plan for avslutning hvorav de to siste behandles og godkjennes av myndighetene. Se kapittel 3.2.

Vanlig kontraktstrategi for fjerning av plattformer på norsk sokkel er at kontraktøren for tungløft påtar seg totalansvaret for både planleggingen, koordineringen og gjennomføringen av selve fjerningsoperasjonen i form av en hovedkontrakt. Slike kontrakter benevnes som en TI&R (Transport, Installation and Removal)-kontrakt, eller EPRD (Engineering, Preparation, Removal, Disposal)-kontrakt.

Hovedkontraktøren vil så inngå kontrakter med underleverandører av utstyr og tjenester som han ikke selv disponerer innen egen organisasjon. En annen vanlig kontraktstype er Joint Venture, som er en samarbeidsavtale som inngås for et bestemt prosjekt eller med tanke på langsiktig samarbeid, og drives i fellesskap av to eller flere parter. Hovedkontraktor er ofte den part som har den største økonomiske disponeringen, dvs eier og operatør av egne tungløftefartøyer, mens typiske oppgaver for underleverandører er tjenester innen:

• Prosjektering og spesialkompetanse
• Mindre arbeids- og støttefartøyer og lektere
• Diverse spesialutstyr og -tjenester – både over og under vann

 

13.2.1 Hovedkontraktører – EPDR/TI&R

Det finnes et begrenset antall større selskaper og foretak som påtar seg et hovedansvar for å planlegge og koordinere gjennomføringen av fjernings- og disponeringsoperasjoner knyttet til dekksanlegg og plattformunderstell. Aktuelle hovedkontraktører for disponering av plattformer på norsk sokkel er:

• Allseas
• Heerema Marine Contractors (HMC)
• Saipem
• Subsea 7
• J.Ray Mc Dermott 
• AF Decom

Bortsett fra AF Decom, er dette i hovedsak store og anerkjente internasjonale tungløftselskaper som er dominerende innenfor sine områder av installering og fjerning av store plattformer i nordsjøområdet og ellers i verden. AF Decom har ingen egen fartøysflåte, men har lang erfaring med å lede og gjennomføre store og komplekse disponeringsprosjekter. Bla. hadde de hovedansvaret, tilsvarende EPRD kontrakt, for disponering av dekksutstyret på Ekofisk-tanken.

 

13.2.2 Prosjektering- og spesialkompetanse

Planlegging og prosjektering av et fjerningsoppdrag vil til en viss grad kunne utføres innen en hovedkontraktørs egen prosjekteringsorganisasjon, men i de fleste tilfellene vil det være behov for å trekke inn egne engineeringselskaper og spesialister som underleverandører. Eksempler på slike selskaper er:

• Aibel – prosjekteringsstøtte, klargjøringsarbeider
• Aker Solutions – prosjekteringsstøtte, klargjøringsarbeider
• DNV GL – prosjekteringsstøtte
• FORCE Technology Norway – prosjekteringsstøtte
• Rambøll – prosjekteringsstøtte
• TechnicFMC – prosjekteringsstøtte
• Amec Foster Wheeler – prosjekteringsstøtte, klargjøringsarbeider
• Global Maritime – prosjekteringsstøtte
• John Wood Group – prosjekteringsstøtte
• IKM - klargjøringsarbeider
• AF Decom – klargjøringsarbeider
• Dr.techn.Olav Olsen – prosjekteringsstøtte Kværner – prosjekteringsstøtte, klargjøringsarbeider

 

13.2.3 Tungløftefartøyer

For operasjoner i norsk del av Nordsjøen og lengre nord, er tungløftefartøyene (HLV) gitt i Tabell 13-1 aktuelle for fjerning av dekksanlegg og plattformunderstell:

 

Tabell 13-1:
Tungløftefartøy aktuelle for fjerning av dekksanlegg og plattformunderstell

 

Av tungløftefartøyer som er mindre aktuelle for fjerning av plattformer på norsk sokkel, men som egner seg for fjerningsoppgaver i de sørligste delene av Nordsjøen, kan nevnes dem i Tabell 13-2.

 

Tabell 13-2:
Tungløftefartøyer mindre aktuelle for fjerning av plattformer på norsk sokkel, men som egner seg for fjerningsoppgaver i den sørligste delen av Nordsjøen

 

13.2.4 Forsynings- og servicefartøy, spesialutstyr og - tjenester

I forbindelse med fjerning av plattformer, er det behov for en rekke mindre fartøyer og lektere som assisterer og bidrar under operasjonen til havs. De vanligste er konstruksjonsfartøy (CSV), forsyningsfartøy (PSV), ankerhåndterings- og slepebåter (AHTS) og transportlektere. I noen tilfeller hvor det kreves stor arbeidsinnsats over lengere tid, kan det være behov for et boligfartøy (flotell) på feltet. Aktuelle leverandører er vist i Tabell 14-1.

Fjerning av plattformer krever også bruk av spesialutstyr og -tjenester, som for eksempel fjerning av begroing, undervanns stålkutting, opprydningsarbeider på sjøbunnen, osv. Disse aktivitetene er nærmere beskrevet i kapittel 14, og aktuelle leverandører av slike utstyr og tjenester er vist i Tabell 14-2.

 

13.3 Kapasitet og kompetanse versus behov

Fjerning av plattformer på norsk sokkeel krever bruk av de største tungløftefartøyene, ref. Tabell 13-2. Da de samme fartøyene også blir brukt til installasjonsaktiviteter (for eksempel Pioneering Spirit på Johan Sverdrup-feltet), og ellers har hele verden som marked for sine tjenester, er det naturlig at tilgangen på tungløftefartøy utgjør en flaskehals. Feltoperatørene forsøker derfor i den grad det er mulig å inngå langsiktige rammeavtaler for fjerning av flere plattforminnretninger, gjerne kombinert med eget behov for nyinstallering der det er aktuelt. Vi ser også at operatører på forskjellige felt prøver å koordinere fjerningsaktivitetene seg imellom.

Aker BP har i 2017 inngått en avtale med Allseas som omfatter fjerningstjenester, inkludert sluttdisponering, for innretninger på blant annet Valhallfeltet [100] [101]. Gjennom denne avtalen har Aker BP til hensikt å fjerne og disponere innretningene Valhall QP toppdekk og broen til Valhall DP.

I tillegg er det avtalt opsjoner for fjerning og gjenvinning av QP- og 2/4G-understellene i fremtiden. Boreplattformen (DP) og prosess- og kompresjonsplattformen (PCP) er begge planlagt fjernet i perioden 2022 til 2026.

Totalt forventes det at rundt 60 000 tonn stål skal fjernes fra Valhall-feltet innen 2026.

I 2017 har Aker BP også inngått en langsiktig rammeavtale med Heerema Marine Contractors (HMC) som også omfatter fjerningstjenester [100]. I 2016 etablerte dessuten Aker BP en subsea-allianse med Aker Solutions/Subsea og Subsea 7 [102].

Conoco har inngått en rammeavtale med AF gruppen og Heerema Marine Contractors (HMC) på fjerning og gjenvinning av plattformer på Ekofisk-feltet. HMC og AF Decom har langvarige samarbeidsrelasjoner som også gjelder for denne avtalen. Kontrakten omfatter prosjektering, forberedelser, fjerning og gjenvinning (EPRD) av fire plattformer med total tonnasje på 36 000 tonn. Plattformene skal forutsetningsvis fjernes i perioden 2017 til 2022.

De aktuelle plattformene er [103]:

• Ekofisk 2/4A brønnplattform
• Ekofisk 2/4H boligplattform
• Ekofisk 2/4FTP prosesseringsplattform pluss bro til Ekofisk 2/4Q
• Ekofisk 2/4Q boligplattform (resterende) pluss bro mot Ekofisk 2/4C

Av det ovennevnte kan en slutte at for de innretningene på norsk sokkel som det er aktuelt å fjerne og gjenvinne i de nærmeste fem til ti årene, er det allerede inngått langsiktig avtaler for fjerning og gjenvinning for syv innretninger. Decommissioning Insight 2017 [2] kan opplyse om at det på norsk sokkel er inngått slike avtaler for ni av plattformene, hvorav det er rimelig å anta at Statoil, Repsol eller Point Resources har de resterende to. En må også kunne anta at arbeid pågår for å sikre avtaler for disponering av de resterende innretningene som kan forventes å bli avhendet i perioden.

Den store usikkerheten er selve tidspunktet for når plattformene blir fjernet – dvs. om alle 14 blir fjernet innenfor perioden, eller om noen blir forskjøvet ut over 2025. Se for øvrig kapittel 5.4. Den dominerende usikkerhetsfaktoren er konkurrerende offshore aktiviteter i perioden, særlig i forbindelse med utbygging, drift og vedlikehold av feltinstallasjonene innenfor olje og gass. Fremover må en også regne med en viss konkurranse fra området havvind.

Når det gjelder aktivitetsnivået innenfor olje og gass viser figuren under at investeringene på norsk sokkel nådde en topp i 2013, og at investeringene/aktivitetsnivået både på norsk og britisk sokkel deretter har vært fallende og forventes å falle ytterligere framover i tid [104]. Ved en høyere oljepris, må en forvente at dette bildet kan endres.

 

Figur 13-5:
Aktivitetsnivå innen olje og gass-sektoren [104]

 

Når de nye produksjonsplattformene som for tiden er under bygging er installerte - Johan Sverdrup (fase 1 i 2019), Martin Linge dekksanlegg (2019), Vallhall Flanke Vest (2020) – er det ikke mange store plattformutbygginger som er under planlegging. Utviklingen viser at utbygging med flytende produksjonsenheter kombinert med undervannsløsninger ofte er en rimeligere utbyggingsløsning enn faste plattformer, ref. Johan Castberg. Situasjonen når det gjelder utsiktene for nye store plattformutbygginger på britisk side er tilsvarende. Storhetstiden for de store plattformutbyggingene er tilsynelatende over så langt en kan se i dag.

De øvrige nordsjølands sokkel skiller seg ut fra norsk sokkel ved at vanndybden jevnt over er betydelig mindre og at værforholdene er gunstigere. Ihht. OSPAR 2015 [3] har nordsjølandene på grunnere vann enn 40m til sammen 285 faste plattformer som er i drift og 35 som er stengt ned og forventes fjernet og disponert. Norge har ingen faste plattformer på vanndyp under 40m. De norske plattformene B11 (-33m) og H7 (-41m) sto begge på tysk side og er fjernet. Vanndybden og bedre værforhold gjør at de store tungløftefartøyene i den delen av Nordsjøen har hard konkurranse fra en rekke andre og mindre løftefartøyer. Opplisting av slike fartøyer er vist i Tabell 13-2.

Det er i de senere årene bygget en rekke oppjekkbare installasjonsfartøyer for vind-industrien. Disse fartøyene er også godt egnet til fjerningsoppdrag i den sørlige delen av Nordsjøen hvor vanndybden er 30 m eller mindre. De oppjekkbare installasjonsfartøyene har stort dekksareal og god transporthastighet, og egner seg derfor godt i kombinasjon med bit-for-bit rivemetoden. Oppjekkbare installasjonsfartøyer har den fordelen over flytende at når de først er jekket opp, er de lite berørt av bølgene, og arbeidssesongen for disse er derfor vesentlig bedre enn for flytere.

Med et forventet lavere aktivitetsnivå innen olje og gass-sektoren og en forventet lavere utbyggingsaktivitet når det gjelder faste plattformer, er det rimelig å anta at behovet for løftekapasiteten til de store tungløftefartøyene er avtakende når det gjelder ny-installering. Følgelig er det rimelig å forvente at de største tungløftefartøyene får en ledig kapasitet som kan komme de fremtidige fjerningsprosjektene til gode.