14 - Kapasitet og kompetanse – disponering av undervanns innretninger

14.1 Disponering av flytende innretninger

Et produksjonsskip (FPSO) eller et lagerskip (FSU) som stenger ned og forlater feltet, vil normalt bli ombygget/modifisert for bruk på andre felt på norsk sokkel eller i andre deler av verden. Markedet for opphogging av skip er globalt, og et utrangert produksjonsskip vil sannsynligvis bli fraktet til områder utenfor nordsjøbassenget for opphogging. Utrangerte flytende innretninger vil derfor ikke nødvendigvis blir bragt til lands i Norge eller andre nordsjøland for opphogging og gjenvinning.

I perioden 2017 til 2025 er det ifølge Decommissioning Insight 2017 [2] to flytende innretninger som forventes disponert på norsk sokkel. En flytende innretning er forbundet med undervannsutstyr på sjøbunnen gjennom diverse ledninger og kabler. Disse undervannsinstallasjonene er en del av det undervannsutstyret som beskrives under.

 

14.2 Forventet fjerningsvolum av undervannsinnretninger

14.2.1 Norsk sokkel

Som beskrevet i kapittel 5.1 og vist i Tabell 5-2 er det forventet at til sammen 2 555 tonn med diverse undervannsutstyr vil bli fjernet i forbindelse med nedstenging og disponering av innretningene. I tillegg er det anslått at et antall (186 stk.) betongmatter må fjernes, og et visst antall kilometer med transportrørledninger (64 km), andre rørledninger (124 km) og kontrolledninger (34 km) som ikke nødvendigvis skal fjernes, men som må tømmes for hydrokarboner, renses og preserveres samt sikres slik at de blir overtrålbare.

I forhold til dekksanlegg og plattformunderstell, er fjernet tonnasje av undervannsutstyr betydelig mindre (ca. 1 %). Imidlertid er antall innretninger høyere (29) og tilgjengeligheten og arbeidsoperasjonene på dypt vann representerer en helt annen type utfordring, og kostnadsmessig utgjør undervannsarbeider ca. 12 % av de totale disponeringskostnadene. Se kapittel 5.3.

 

14.2.2 Nordsjøområdet forøvrig

Volum av undervannsinnretninger i samme tidsperiode som forventes avsluttet og disponert i nordsjøområdet for øvrig er betydelig større enn tilsvarende på norsk sokkel. På dansk, britisk og nederlandsk sokkel er det forventet at til sammen 49 963 tonn undervannsutstyr vil bli fjernet. Antall betongmatter i dette området er anslått til 15 087 stk. I resten av nordsjøområdet er mengden av store og små rørledninger og kontrolledninger tilsvarende anslått til henholdsvis 1 472, 2 901 og 1 358 kilometer [2].

 

14.3 Markedsaktører

På samme måte som for disponering av plattformer, vil avslutnings- og disponeringsaktivitetene for undervannssystemer bli utført gjennom kontrakter med aktuelle aktører i markedet. Ved disponering av undervannsinnretninger vil det være behov for å knytte til seg ressurser og ekspertise innen områder som:

• Detaljplanlegging og koordinering av disponeringsoperasjonene
• Tømming, plugging og sikring av rørledninger og annet undervannsutstyr
• Fjerning av betongmatter over rørledninger
• Fjerning av undervannsutstyr
• Transport til landanlegg for resirkulering og sluttdisponering
• Utbedre frie spenn på rørledninger og sikre overtrålbarhet for oppstikkende rørender og eventuelt etterlatt utstyr på sjøbunnen
• Opprydningsarbeider på sjøbunnen

Som for fjerning av plattformer, er det vanlig kontraktstrategi å tildele en hovedkontrakt (for eksempel EPRD) til en større leverandør som igjen tilknytter seg underleverandører for diverse spesialtjenester.

Hovedkontraktør er som regel den av leverandørene som står for den kostnadsmessig tyngste andelen av oppdraget – ofte eiere og operatører av tungløftefartøyer (HLV) og/eller undervanns konstruksjons-/installasjonsfartøyer (CSV/IMR) og -utstyr, mens underleverandører står for tjenester innen:

• Prosjektering og spesialkompetanse
• Mindre hjelpefartøyer (PSV, AHTS) og lektere
• Diverse spesialutstyr og -tjenester under vann, som undervanns stålkutting, steindumping, grøfting, etc.

 

14.3.1 Hovedkontraktører

I markedet for disponering av undervannsinnretninger finnes en rekke aktører som er store på området, og som opererer som hovedkontraktor for undervanns installasjons- og vedlikeholdsarbeider (EPCI), og dermed også er aktuelle for fjernings- og disponeringsarbeider.

Noen av de sentrale aktørene som påtar seg et totalansvar (EPRD/TR&I) innenfor disponering av undervannsinnretninger er:

• Subsea 7 (HLV, CSV, IMR)
• TechnipFMC (CSV, IMR)
• Saipem (HLV)
• McDermott (HLV)
• Heerema (HLV)
• Ocean Installer
• DeepOcean (CSV, IMR)

Subsea 7, Saipem, McDermott og Heerema er alle eiere og operatører av tungløftefartøyer (HLV). Se kapittel 13.2. Større undervannsinnretninger, som rammestrukturer og manifolder, kan ha en vekt som overgår kapasiteten til de mindre konstruksjonsfartøyene (CSV/IMR). I slike tilfeller vil ofte tungløfteoperatøren stå som ansvarlig også for de øvrige undervannsarbeidene.

Der vekten på undervannskomponentene er mindre (mindre enn ca. 250 tonn), vil eiere og operatører av konstruksjons- og vedlikeholdsfartøyer (CSV/IMR) lettere kunne påta seg hovedansvaret for hele fjerningsoppdraget. Subsea 7, TechnipFMC, Ocean Installer og DeepOcean er eksempler på slike selskaper.

For å supplere egen kompetanse og kapasitet, vil hovedkontraktor trekke på andre ressurser i form av ekspertise, fartøyer og utstyr etter behov.

 

14.3.2 Prosjektering og spesialkompetanse

Eksempel på underleverandører av prosjekteringskapasitet og spesialkompetanse er vist under:

• DNV GL - prosjekteringsstøtte
• Global Maritime – prosjekteringsstøtte
• Rambøll – prosjekteringsstøtte
• Aker Solutions – prosjekteringsstøtte
• Amec Foster Wheeler – prosjekteringsstøtte
• IKM - klargjøringsarbeider

 

14.3.3 Offshore konstruksjons- og servicefartøyer

Tabellen under viser en oversikt over sentrale eiere og operatører av offshore konstruksjons- og servicefartøyer. Betydningen av fartøysforkortelsene er:

• CSV - konstruksjonsfartøy
• IMR - vedlikeholdsfartøy
• PSV – forsyningsskip
• AHTS – ankerhåndterings-/slepebåt

 

Tabell 14-1:
Leverandører av offshore konstruksjons- og servicefartøyer

 

14.3.4 Spesialutstyr og tjenester

Ved disponering av undervannsutstyr er det behov for en rekke spesialutstyr og tjenester, som for eksempel:

• Grøfting/mudring/bunnpreparering
• Steindumping
• Bunnundersøkelse
• Undervanns stålkutting, stål og betong
• Fjerning av marin begroing
• Pigging og inspeksjon av rørledninger

Oversikten i Tabell 14-2 nedenfor viser en rekke leverandører av slikt utstyr og tjenester

 

Tabell 14-2:
Leverandører av spesialtjenester ifm. undervannsarbeider

 

 

14.4 Kapasitet og kompetanse versus behov

 

Lavere aktivitet

Figuren under viser aktiviteten i undervanns konstruksjonsmarkedet for fire store marine kontraktører i perioden 2011 til og med 2016, og estimert for 2017, 2018 og 2019. Figuren viser at aktiviteten var jevnt stigende til toppåret 2014, hvor oljeprisfallet gav et markant fall i aktiviteten, og at aktiviteten deretter har vært lavere og forventes å forbli lav til og med 2019. Se også Figur 3-1 og Figur 3-2 i kapittel 3.3.

 

Figur 14-1:
Aktiviteten i undervanns konstruksjonsmarkedet er redusert [105]

 

Restrukturering i bransjen

Situasjonen innen oljenæringen de senere årene har medført at enkelte marine kontraktører har merket det lavere aktivitetsnivået på økonomien, og noen har servicefartøyer som er uten oppdrag og ligger i opplag [106].

I markedet for undervannsarbeider har det i den senere tid skjedd en del endringer ved at selskaper slår seg sammen, enten gjennom oppkjøp eller ved å inngå strategiske samarbeidsavtaler med hverandre.

Et eksempel på dette er Subsea 7, som har sine røtter tilbake til Det Søndenfjelds-Norske Dampskipselskap AS (DSND) – etablert i 1854. I 2017 har Subsea 7 kjøpt opp resten av tungløfteselskapet Seaway Heavy Lifting [107], inngått en allianse med OneSubsea (Schlumberger, reservoir og undervanns produksjonteknologi) [108] og har kjøpt opp deler av EMAS Chiyoda Subsea (aktør i Midtøsten) [109].

Et annet eksempel fra 2017 er Technip og oljeteknologiselskapet FMC Technologies som har gått sammen og dannet TechnipFMC.

Det finnes en rekke andre eksempler på at til dels store omstruktureringer har foregått og pågår innenfor denne bransjen, hvor trenden er større og mer slagkraftige enheter som forutsetningsvis skal stå seg bedre i konkurransen om oppdragene.

De store oljeselskapene bruker å knytte til seg de dominerende aktørene innen undervannsarbeider gjennom preferanser og langsiktige samarbeidsavtaler, som vist i figuren under. I henhold til Figur 14-2, fordeler de store aktørene det globale offshore konstruksjonsmarkedet mellom seg som følger: Subsea 7 – 38 %, Technip – 36 %, Saipem – 12 %, Allseas – 8 %, Heerema – 2 %, Andre – 4 %.

 

Figur 14-2:
Relasjoner mellom oljeselskap og de dominerende aktørene [110]

 

Selv om nivået på undervannsaktiviteter relatert til ny-installasjon og vedlikehold av undervannssystemer på sikt er ventet å øke, er det rimelig å forvente at det vil ta flere år før aktivitetsnivået antar ‘gamle’ høyder. Denne situasjonen gjør at det for tiden er et gunstig tidspunkt for oljeselskapene å sikre seg langsiktige avtaler både på ny-installering og på disponering av undervannsinnretninger.

Statoil tildelte i desember 2017 en rammeavtale om undervanns vedlikeholdsarbeider til Aker Solutions, TechnipTFC og OneSubsea, inkludert «alle» opsjoner [111]. Det må forventes at selskapet også har anledning å trekke på denne avtalen i forbindelse med avslutning og disponering av undervannsinnretninger.

Aker BP etablerte i 2016 en subsea-allianse med Aker Subsea og Subsea 7 [112]. I 2016 etablerte Aker BP en subsea-allianse med Aker Subsea og Subsea 7, og har til hensikt å utvikle en ny allianse innen rigg og boring [102]. Som nevnt i kapittel 13.3 har Aker BP i tillegg inngått en rammeavtale med Heerema Marine Contractors T&I som også omfatter mulighet for fjerning av undervanns innretninger.

Ved å inngå slike langsiktige avtaler, sikres begge parter en økt forutsigbarhet og mer stabile rammebetingelser for sin virksomhet.

 

Fremtidsutsikter

Etter en periode med investeringstørke og negativt fokus på kostnadskutt og arbeidsledighet i offshore industrien, er antall innsendte utbyggingsplaner til myndighetene i det siste kanskje et tegn på at trenden innenfor offshoreindustrien her til lands er i ferd med å snu. Bare i desember 2017 ble det innlevert utbyggingsplaner for Johan Castberg og Snorre expansion (begge Statoil), Ærfugl, Vallhall flanke vest og Skogul (alle AkerBP), Yme del II (Repsol) og Fenja (VNG) [113]. Om denne positive trenden fortsetter og sprer om seg i resten av offshore-verden, er høyst usikkert, og avhenger i stor grad av hvordan oljeprisen utvikler seg.

Det er imidlertid verdt å legge merke til at kun ett av de syv prosjektene over benytter en fast brønnhodeplattform (Vallhall flanke vest), mens de øvrige er undervannsutbygginger som enten knyttes opp til eksisterende infrastruktur eller til et flytende produksjonsskip. Denne trenden, med større andel undervannsutbygging i forhold til bunnfaste plattformer, antas også å gjøre seg gjeldende i verden forøvrig. Følgelig må en regne med at markedsutsiktene for nye oppdrag innenfor utbygging og drift av undervannsprosjekter vil bedre seg på sikt.

Erfaring viser at gjennomføring av utbyggingsoppdrag og fjerningsoppdrag ofte er i motfase, og dagens gunstige forhold for å inngå kontrakter på disponering av undervanns innretninger igjen kan bli ugunstige, med det resultat at planlagte undervanns disponeringsprosjekter kan skyves ut i tid.