15 - Kapasitet og kompetanse – mottak og behandling av utrangerte innretninger

15.1 Forventet volum – gjenvinning og sluttdisponering

Forventet mengde av materiale fra utrangerte innretninger i nordsjøområdet som bringes til lands for opphogging og behandling i perioden 2017 til 2015 er som vist i Tabell 15-1 [2].

 

Tabell 15-1:
Forventet mengde utrangerte innretninger for sluttdisponering på land - fra norsk sokkel og nordsjøområdet for øvrig. Periode 2017 til 2025.

 

Tabellen viser at det vil bli bragt til lands ca. 240 000 tonn (hovedsakelig stål) fra de 20-30 innretningene som forventes å bli fjernet på norsk sokkel i perioden 2017 til 2025. Fordelt likt på 8 år, blir gjennomsnittlig behandlingsbehov ca. 30 000 tonn per år.

Sammen med de øvrige nordsjølandene utgjør de utrangerte innretningene i hele nordsjøområdet totalt 1,4 millioner tonn, hvorav norsk andel bidrar med ca. 17 %. Tilsvarende gir det et gjennomsnittlig behandlingsbehov for nordsjølandene utenom Norge på ca. 148.000 tonn per år. Forventet behandlingsbehov av utrangerte innretninger på britisk sokkel alene (ca. 800.000 tonn), utgjør ca. 100.000 tonn per år i gjennomsnitt over 8 år. Det er også verdt å merke seg at nesten en firedel av disponert mengde i perioden forventes å komme fra nederlandsk og dansk sokkel.

 

15.2 Marked og markedsaktører

Det er usikkert hvilket omfang av installasjoner som kan komme til Norge fra britisk sokkel og fra andre oljeproduserende land rundt Nordsjøen. Selv om det er forhold som tilsier at egne lands innretninger blir sluttdisponert innenfor egne lands grenser, viser praksis at i forbindelse med sluttdisponering av utrangerte innretninger, kan de aktuelle landene rundt nordsjøbassenget betraktes som et felles marked. Derfor vil norske landanlegg for sluttdisponering konkurrere om å ta imot utrangerte innretninger fra de øvrige nordsjølandene. På samme måte som utenlandske anlegg vil konkurrere om å hogge opp og behandle utrangerte innretningene fra norsk sokkel.

Avfallsbehandlingsanlegg av denne typen må ha tillatelse etter forurensningsloven, og det er Fylkesmannen som er miljømyndighet for slike anlegg og som derfor gir tillatelse til virksomhetene etter forurensningsloven. Det er i dag fem anlegg som har tillatelse til å motta og behandle utrangerte offshoreinstallasjoner i Norge.

• AF Miljøbase, Vats (Rogaland)
• Kværner Stord, Stord (Hordaland)
• Scandinavia Metal, Stord (Hordaland)
• Lutelandet Offshore (Sogn og Fjordane)
• Lyngdal Recycling (Vest Agder)

Stena Recycling AS, Mekjarvik utenfor Stavanger, har også muligheter til å motta og behandle utrangerte innretninger.

I andre nordsjøland finnes en rekke anlegg som driver opphoggingsvirksomhet, hvorav følgende kan nevnes:

• AF Dundee, Dundee, UK
• ABLE Seaton Port, Teeside, UK
• Greenhead Base, Shetland, UK
• Dales Voe, Shetland, UK
• Harland & Wolff, Belfast, Nord-Irland
• Norsea Group and ASCO Decom, Peterhead
• Swan Hunter, Tyneside, UK
• Nigg Energy Park, Moray Firth, UK
• AKD Engineering, Suffolk, UK
• Eastport UK, Great Yarmouth, UK
• Kishorn Port, Kishorn, UK
• Veolia-Peterson Services, Great Yarmouth, UK
• Hoondert Services & Decommissioning, Vissingen , NL
• Scheepssloperji Nederland BV, Rotterdam, NL

Kartet under viser hvor noen av de viktigste anleggene for mottak og behandling av utrangerte innretninger er plassert rundt nordsjøområdet.

 

Figur 15-1:
Anlegg for mottak og behandling av utrangerte innretninger [114]

 

 

15.3 Kapasitet og kompetanse versus behov

15.3.1 Norske anlegg

Ifølge Klif-rapporten fra 2010 [13] vil behandlingskapasiteten til fire av de ovennevnte norske anleggene ligge på om lag 50-80 000 tonn stål pr. år fra de fire anleggene som ble vurdert. I etterkant er Lutelandet Offshore og Stena Recycling blitt operative, slik at kapasiteten i dag er vesentlig større. AF Decom i Vats oppgir at de de alene har tillatelser for en behandlingskapasitet tilsvarende 75.000 tonn per år, mens den i praksis er oppgitt til å ligge nærmere en årlig kapasitet på ca. 45.000 tonn.

Forventet disponeringsbehov når det gjelder innretninger på norsk sokkel er som nevnt ca. 30 000 tonn i gjennomsnitt per år. Men som vist i Figur 5-4 kapittel 5 om fjerning av plattformer, kan en forvente stor variasjon i reelt behov år for år. Således kan en ha ett år hvor det er lite tilfang (tilnærmet null) av utrangerte innretninger, mens en i andre år kan forvente mer enn det doble av gjennomsnittet.

Både AF Decom i Vats, Lutelandet Offshore og Kværner Stord har behandlingsanlegg som har gode dybdeforhold og som er kapable til å motta et flermoduls fjerningsprosjekt som for eksempel Murchison eller Brent. Ved disse anleggene kan et tungløftfartøy (HLV) gå helt inn til anlegget og levere lasten enten direkte på kai eller til en lekter ved kai. Enkeltløft fartøyer som Pioneering Spirit må per i dag sette fra seg lasten på en lekter før lasten skiddes på land. Noen behandlingsanlegg, bla. Lutelandet, har planer for å bygge egne pir-anlegg hvor Pioneering Spirit vil kunne sette fra seg lasten direkte på piren.

I følge [13] konkluderte KLIF den gang (2010) at kapasiteten de nærmeste årene fremover vil være godt dekket av de anleggene som da eksisterte. Når en tar hensyn til det nye anlegget, Lutelandet Offshore, er det rimelig å anta at behovet for sluttdisponering av innretningene på norsk sokkel de nærmeste årene frem mot 2025 vil være tilstrekkelig dekket av kapasiteten til de norske anleggene som er i drift i dag.

En utfordring for mottaksanleggene er at de får inn mesteparten av innretningene i løpet av sommerhalvåret på grunn av praktiske værmessige hensyn ved håndtering av store moduler. Store tungløftefartøyer koster opp mot 6-7 mill døgnet og må utnyttes optimalt i den perioden de er innleid. Når disse kommer til land, kreves store arealer for lagring av modulene før riving kan starte. God planlegging av logistikk og fordeling av rivningsarbeidet gjennom året er viktig. Arbeidet på disse anleggene er også bestemt ut i fra tilgangen på installasjoner som varierer over år og gjennom året. Dette er utfordrende for planlegging av arbeidsstyrken og kan medføre så stor uforutsigbarhet for anleggene at permisjoner til tider er nødvendig. For liten forutsigbarhet i arbeidsmengdene kan også føre til at tilgangen og opprettholdelsen av ekspertise og tilstrekkelig kompetanse er vanskelig.

 

15.3.2 Anlegg i de øvrige nordsjølandene

I følge kapittel 15.1 over er forventet gjennomsnittlig disponeringsbehov fra de øvrige nordsjølandene ca. 148.000 tonn per år i perioden 2017 til 2025, dvs. ca. fem ganger mer enn forventet behov fra norsk sokkel. Disponering av innretninger på britisk sokkel vil alene kreve en forventet gjennomsnittlig behandlingskapasitet på ca. 100.000 tonn per år.

Rapporten [115] fra 2016 konkluderte med at kapasitet og kompetanse på britisk side er tilstrekkelig til å ta hånd om forventet disponert mengde på britisk sokkel - i et kortere til mellomlangt perspektiv.

De britiske anleggene anses å ha god evne til å behandle og resirkulere utrangerte innretninger, spesielt når det dreier seg om mottak og håndtering av mindre enheter, ‘piece small decommissioning’. Det betyr at fjerning og mottak av store enheter i så fall krever oppdeling og omlasting til lekter før lasten kan transporteres til behandlingsanlegget, hvilket er en fordyrende faktor.

Kun et fåtall anlegg i Storbritannia kan motta de største tungløftefartøyene ved kai eller umiddelbart utenfor. Aibel Seaton Port (UK) og Dales Voe (Shetland) er eksempler på anlegg som forventes å kunne motta og betjene selv de største løftefartøyene.

Kapittel 15.1 viser at det på nederlandsk sokkel er forventet at vel 200.000 tonn disponert materiale bringes til lands for behandling, tilsvarende ca. 25.000 tonn per å i gjennomsnittlig behandlingsbehov. Ett av de nederlandske mottaksanleggene, Hoondert Services & Decommissioning i Vissingen oppgir at de har en behandlingskapasitet på ca. 40.000 tonn per år.

Følgelig er det rimelig å konkludere med at de enkelte land rundt nordsjøbassenget synes å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å håndtere forventet mengde utrangerte innretninger fra egen sokkel. Samlet sett er det også mulig å konkludere med at mottaks- og behandlingsanleggene rundt nordsjøbassenget synes å ha en overkapasitet med hensyn til å ta hånd om de samlede disponeringsmengdene som forventes herfra i perioden frem mot 2025.

 

15.3.3 Anlegg for behandling av boreslam og sedimenter

Behandling av oljeholdig avfall fra oljeindustrien er utredet av DNV i 2008 [116], og rapporten konkluderer med at det ikke vil være kapasitetsproblemer med de behandlingsanleggene som finnes i Norge. Dette utelukker ikke at det kan oppstå lokale utfordringer med kapasitet i kortere perioder hvis det blir levert store mengder på kort tid.

Anlegg i Norge som behandler oljeholdig borekaks er listet i Tabell 15-2.

 

Tabell 15-2:
Lokalisering av anlegg som behandler oljeholdig borekaks [116]